Operaen i Bjørvika

I 1999 ble det, etter en lang nasjonal debatt, omsider besluttet å bygge et nytt operahus i Oslo. En designkonkurranse ble avholdt, og av de 350 deltagere ble Snøhetta valgt som arkitekt. Byggingen startet i 2003 og ble ferdigstilt i 2007, foran skjema og 300 millioner kroner under budsjettet på 4,4 milliarder kroner. Åpningen 12. april 2008 ble blant annet overvært av Hans Majestet Kong Harald, Dronning Margrethe II av Danmark og president Tarja Halonen fra Finland.

I 2008 vant Operahuset vant kulturprisen på World Architecture Festival i Barcelona og i  2009 stakk bygget av med Den europeiske unions pris for samtidsarkitektur.

Taket på bygningen vinkler til bakkenivå, noe som skaper en stor plaza som inviterer fotgjengere å gå opp og nyte panoramautsikt over Oslo. Mens mye av bygningen er dekket i hvit granitt og La Facciata, en hvit italiensk Carrara marmor, er scenetårnet kledd i hvit aluminium, et design av Løvaas & Wagle som vekker minner om gamle vevemønstre.

Lobbyen er omgitt av 15 m høye vinduer med minimal utforming og spesielle glass som gir maksimal utsikt over vannet. Taket er støttet av tynne vinklede påler som også er designet for ikke å forstyrre utsikten. De innvendige flatene er dekket i eik for å bringe varme til arealene i motsetning til det kalde hvite eksteriøret. Storsalen er bygd som en hesteskoform og opplyst av en oval lysekrone, som veier 8.5 tonn, har en diameter på 7 meter og som inneholder 5,800 håndlagde krystaller. Setene inneholder skjermer for det elektroniske librettosystemet, slik at publikum til å følge operaen på norsk og engelsk i tillegg til det opprinnelige språket.

Arkitektens beskrivelse

Operahuset er realiseringen av Snøhetta sitt bidrag i arkitektkonkurransen. I deres søknad beskrev de bygningens grunnleggende konseptet på følgende måte:

“Bølgeveggen”

Opera og ballett er unge kunstformer i Norge, som utvikler seg i en internasjonal setting. Bjørvika er lokalisert i en havneby, som et historisk møtested med resten av verden. Skillet mellom bakken og vannet er både en reell og en symbolsk grense. Denne terskelen er realisert som en stor vegg på linje med møtet mellom land og sjø, Norge og verden, kunst og hverdagsliv. Dette er terskelen der publikum møter kunsten.

“Fabrikken”

En detaljert presentasjon ble utviklet som en basis for konkurransen. Snøhetta foreslo at produksjonsfasilitetene av operabygningen skulle bli realisert som en selvstendig, rasjonelt planlagt ‘fabrikk’. Denne fabrikken skal være både funksjonell og fleksibel i planleggingsfasen samt i senere bruk. Denne fleksibiliteten har vist seg å være svært viktig i planleggingsfasen: en rekke rom og romgrupper har blitt justert i samarbeid med sluttbrukeren. Disse endringene har forbedret bygningens funksjonalitet uten å påvirke arkitekturen.

“Teppet”

Konkurranseteksten uttrykte spesifikt at operabygningen skulle være av høy arkitektonisk kvalitet og være monumental i sin uttrykksform. En idé sto ut som en legitimering av denne monumentaliteten: Begrepet fellesskap, med felles eierskap, enkel og åpen tilgang for alle. For å oppnå en monumentalitet basert på disse begrepene ønsket Snøhetta å gjøre operaen tilgjengelig i et bredest mulig forstand, ved å legge ut et “teppe” av horisontale og skrånende flater på toppen av bygningen. Disse teppene har fått en artikulert form, knyttet til bybildet. Monumentalitet oppnås gjennom horisontal forlengelse og ikke vertikalitet. Det konseptuelle grunnlaget for konkurransen, og den endelige bygningen, er en kombinasjon av disse tre elementene – Bølgeveggen, fabrikken og teppet.

Samarbeid med kunstnere

Snøhetta har ofte et nært samarbeid med kunstnere, som de mener er en viktig del av byggeprosjektene deres. Disse ble invitert tidlig inn i prosjektet, for å kunne bidra i begynnelsen av designfasen. Snøhetta har prøvd å lage en åpen dialog mellom kunstnere, håndverkere og fagfolk med ulike tilnærminger til viktige bygningselementer. Med operahuset ønsket arkitekten at både det store marmorkledde taket og de aluminiumskledde fasadene burde være et samarbeidsprosjekt. Et samarbeid om operataket ble tidlig etablert med kunstnerne Kristian Blystad, Kalle Grude og Jorunn Sannes. Ett år senere, i samsvar med retningslinjene for statlig finansierte byggeprosjekter, ble en komité for integrerte kunstverk etablert. Denne komiteen engasjerte kunstnerne Astrid Løvaas og Kirsten Wagle til å samarbeide om utformingen av metallbekledningene på bygget.